De kalte dem neger, og jeg skammet meg. For jeg visste at dersom de hadde sagt hore, hadde det vært meg som hadde løpt ut i verden for å ordne opp.
– De kalte dem neger, mamma!
14-åringen braste inn på kjøkkenet med snø på skoene. Snøen var skitten og jeg kjenner ikke så mange negere. Dessuten fristet ikke utsikten til å vaske kjøkkengulvet med smeltevann, så jeg tenkte jeg måtte få samtalen overstått fortest mulig.
– Hvem kalte hvem neger, sa du?
– Guttene!
– Negerguttene?
– Nei, mamma, Elfride og Frannie!!
14-åringen var rasende. Snøen begynte å smelte og i døråpningen syntes to forventningsfulle fjes. Det var de såkalte negrene. Jeg begynte å fatte alvoret. Mine to yngste døtre har ravnsvart hår og mørkebrune øyne. Men huden om vinteren er nesten like blek som min.
– De sa chineeeeeese også! 14-åringen lagde skjeve øyne med pekefingrene.
To par øyne ble enda større. Det var dammer av grått vann på gulvet.
– Men det går jo ikke an.
– Det er jo det jeg sier. De sa det luktet neger, og nå går jeg ut og får tak i dem!
Hun føyset småsøstrene bort og forsvant ut av huset med et smell.
Mellom meg og mine yngste døtre var det en sjø av smeltevann, og i panna hadde jeg en dyp tenkerynke. Hva sier en mamma når en kineser og en koreaner blir kalt neger?
– De guttene sa noe til oss, mamma!
6-åringen hørtes mest av alt opprømt ut. Hun forsto det hadde skjedd noe som gjorde storesøster sint. Hun forsto det hadde noe med henne selv og gjøre, og hun forsto at helten i hennes liv nå hadde dratt ut i verden for å ordne opp.
– Ja, det var ikke bra, sa jeg og begynte å tørke gulvet med et oppvaskhåndkle. Søledammen på gulvet viste seg å være en velsignet grunn til å konsentrere seg om noe annet mens tankene flakset innenfor rynken i panna.
– Får vi se på data’n? ropte 9-åringen fra stua, og jeg brøt gladelig regelen om data etter middag. Jeg måtte vaske. Og jeg måtte tenke.
Jeg tenkte: De sa neger. Men de er jo ikke negere. De er adoptert fra Kina og Korea. Og sånn ser de ut også.
Jeg tenkte: De sa neger. Men jeg har hardnakket nektet for at neger er et skjellsord. Jeg har beskyldt pk-folka for å være alt for opptatt av ord, og jeg har ment høyt og tydelig i skrift og tale at det å nekte folk å si neger er tull. Det betyr et menneske med svart hudfarge, og det er det. Dessuten er negerboller godt, og hjemme hos oss er faren til Pippi negerkonge. Har jeg sagt. Og skrevet.
Jeg tenkte: De sa at det luktet neger. Og de sa chineeeeeese. Og de hermet etter et utseende som er litt annerledes enn deres. Men mine barn er norske. Det er jeg som er mamman deres, og de er like norske som sine storesøsken, og om de lukter noe, så lukter de som oss.
Jeg tenkte: Hva betyr neger? Hva betyr det når mine barn blir kalt neger? Når mine barn havner i samme gruppe som de eritreiske barna nedi gata? Hvorfor tenker jeg i det hele tatt på naboungene? Fordi jeg mener at de fortjener betegnelsen bedre enn mine barn?
Jeg tenkte: Hva om de hadde sagt hore?
Jeg reiste meg med det skitne oppvaskhåndkleet i hånda. Utenfor kjøkkenvinduet så jeg 14-åringen komme tilbake. Og jeg skammet meg. For jeg visste at dersom de guttene hadde sagt hore, hadde det vært meg som hadde løpt ut i verden for å ordne opp.
~gästinlägg av Ellen Hageman – tack för texten Ellen! ~